scrapped.no

Det er rart hvor forskjellige søsken egentlig kan være. Marte og Marius er to vidt forskjellige personer, både i utseende og oppførsel, det er i alle fall sikkert. Denne LOen tar for seg hvor ulike personlighetene deres var rundt ett år.

Vi måtte jo prøve å ta noen nissebilder av de to små. Marte strålte som en sol hele fotoshoot’en, mens Marius gjorde et poeng av å ikke se i kamera, i ekte treåring-stil. Men vi fikk et par bilder av han også til slutt.

Da var min tid som designer for scrapping.no over. Tiden strakk rett og slett ikke til for meg. Jeg syns at en som “jobber” for et forum burde være synlig på forumet, skrive innlegg og rett og slett være på forumet daglig. Det har jeg bare ikke hatt tid til i det siste, og jeg valgte derfor å trekke meg. Men jeg er fremdeles designer for scrappejungelen og håper jeg får lov til å fortsette med det en stund til

I går var det basar i barnehagen med pølser, kaker og lodd. Vi tok med Marius og Marte og ettermiddagen ble sånn; etter ei halv pølse kastet Marius opp utover golvet på fellesrommet, og de første ordene hans etterpå var: kan jeg få kake nå?

15 minutter etterpå kastet Marte opp utover hele småbarnsavdelingen.

De må jo lure på hva det er for noen unger vi har egentlig, siden det blir en scene hver gang vi dukker opp

Jeg må ha sett rimelig skuffa ut da fotograferingen gikk i vasken, for da jeg hentet Marius i barnehagen senere på dagen så kom en ansatt løpende etter meg. Hun fortalte meg at jeg kunne få komme igjen i dag og prøve en gang til

I dag hadde jeg Vidar med meg som underholder og veska full av søte bestikkelser, og jammen gikk det bra jo. Forhåpentligvis har vi fått et bilde som det går an å gi bort til jul.

I dag var det fotograf på besøk i barnehagen til Marius. Jeg troppet opp med nybada unger i like klær, og var skitnervøs for hvordan lille Marte kom til å reagere på dette. Alle foreldre og barn ble stuet sammen, og i halvannen time underholdt jeg jenta (som allerede var en time forsinket med luren sin), i frykt for at humøret hennes skulle snu.

Men begge ungene var blide og glade, og jeg øynet håp om et flott bilde av de to sammen. Helt til det er vår tur og vi går inn døra til fotografen. I ekte “dr.Jekyll og mr.Hyde” - stil bryter Marius totalt sammen i et voldsomt trassanfall. Gutten som er vokst opp med et kamera i fjeset blånekter på å ta bilde, og vi må til slutt gi opp hele greia. Ingen bestikkelser hjalp.

Jaja, det ble ikke fotografbilde i julegave til besteforeldrene av de to i år, men vi kan jo fremdeles prøve å ta et selv. Full av nytt mot har vi begynt å planlegge hvordan vi skal gjøre det, og når Marius kommer hjem skal vi finne på noe gøy sammen siden vi har vært så sinte på hverandre i dag

Her er litt av det jeg har lagd for scrappejungelen i oktober. En LO, ei ramme og en invitasjon.

I morgen tidlig setter jeg meg i bilden og drar på papirfest i Stavanger. Jeg skal være med å hjelpe til, og kan ikke si annet at jeg gleder meg veldig Det blir som en bitteliten husmorferie. Og selv om jeg sannsynligvis kommer til å være mer sliten når jeg kommer hjem enn når jeg dro, så tar jeg nok med meg hjem en haug med inspirasjon og gode opplevelser.

Noen ganger er det ikke greit å være to. To som vil leke med den samme leken, to som kjemper om mammas oppmerksom og to som hele tiden dunker borti hverandre i noe jeg ser på som en relativt romslig stue.

Men så finnes det øyeblikk der to kryper opp i samme stol, der to gir hverandre en kos og der to får hverandre til å le.

Begge deler er en del av hverdagen og bør dokumenteres, men denne gangen har jeg konsentrert meg om de koselige sidene ved å være to.

En gjennomsnittsfamilie består gjerne av mor, far, storebror, lillesøster, stasjonsvogn, stakittgjerde, kaos i stuen og kjæledyr. Vi manglet kjæledyret og bestemte oss for å gjøre noe med det. Derfor har Laban flyttet inn, en knalltøff siddis som gjerne går i nærkamp med ungene og som elsker å ligge rundt halsen og kose.